Møter med en dikter

Thorleif Skjævesland

Artiklen er udgivet i Risør Magasinet 1998/99

1. del

Det forekommer ikke ofte at prosaforfattere skriver om navngitte kolleger; lyrikere gjør det oftere. Aksel Sandemose skilte seg ut fra sine kolleger, han hadde flere artikler om forfattere som han hadde vennskapsforbindelser med og om diktere han beundret. Noen navn nevner vi:

 

Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Johannes V. Jensen, Tom Kristensen, Martin Andersen Nexø, Johan Vogt. Artiklene er ofte små sjølbiografier for sjøl i de enkle venneordene slår den røde tråden igjennom: en dikter har bare en motivkrets. En av vennehelsingene heter også "Fragment av en selvbiografi", den er til Andersen Nexø og forteller om hvordan den unge Axel møtte Pe'lle Erobreren da romanen gikk som føljetong i Morsø Socialdemokrat. Sandemose skriver: "Aldri kan noe menneske, ikke engang Martin Andersen Nexø selv, ha levd så intens sammen med Pelle som jeg gjorde det. (...) Gjennom Nexø ble det kastet sollys og håp inn over grå og trøstesløse måneder og år."

 

Humoristen Sandemose skinner tydelig igjennom vennehyllesten til Johan Vogt, økonomiprofessoren som måtte ta mange tunge tak for å holde liv i Årstidene. En liten smaksprøve fra Sandemoses forord til Vogts bok "Villfarelsenes skole": "En merkelig mann. En besynderlig størrelse. Det er ord en ofte hører om Johan Vogt. At jeg tidlig hadde tenkt noe liknende stod meg klart da jeg noen år efter at jeg første gangen hadde møtt ham fikk vite at han var tvilling. Jeg vil ikke si at jeg fikk et sjokk, det var bare en liten rystelse som var på ferde da jeg overveldet spurte: Du vil da ikke si at det finnes en som er maken? Men det var ikke så farlig. Tvillingbrødrene Vogt var kommet av hver sitt strengt personlige egg."

I bladet "Tilskueren" hadde Sandemose i 1924-25 en serie portretter om "navnløse fra folket". Siden ble det flere navnløse portretter, men en folkets mann ble ikke navnløs, nemlig skyssbåtfører Oscar Osmundsen, en velkjent skikkelse i Risør.

Aksel Sandemose kom fra et proletarmiljø. Moren, Amalie var norsk - fra Struterud i Skedsmo og var tjenestepike på en gård i Jylland da hun traff og giftet seg med sveiseren på gården. Faren, Jørgen Nielsen var fra Mors, denne vakre og spennende øya i Limfjorden. Farfaren, Niels Jørgensen Rytter var med i krigen mot tyskerne i 1864. Der ødela han det ene beinet i slaget ved Fredericia og var delvis invalid resten av livet. Sandemose forteller om farfaren at "han var en klok mann, en bygdekunstner, og ble følgelig ikke regnet blant "Guds bedre barn"". Og i "Jul på Mors" 1992 kan vi lese at han "blev noget af en tusindkunstner, eksperimenterede med at lave en evighedsmaskine, en vogn, der kunne køre ved hjelp af sejl, en mekanisk dukke, der bukkede, når der blev indkastet en mønt, men rakte tunge, hvis det var en bukseknap e.l.." Han var invalid, men greide å gå ved hjelp av en stokk, men så fant han på å feste sengefjærer under støvlene og svinge seg fram mellom et par krykker, som noe i retning av en kenguru, forteller sønnesønnen. Han var ikke glad i fast arbeid, flakket mye rundt og hadde det alltid trangt økonomisk. Han ble narret for krigspensjonen, skrev under på noe han ikke skjønte, var nærmest analfabet.

Sønnen, Jørgen Nielsen var av en helt annen karakter. Han var pliktoppfyllende, arbeidsom og totalt avholdende, innså tidlig at alkoholen var en forbannelse, særlig for arbeidsfolk. Han var ikke gårdsarbeider lenge, ble smed og arbeidde i Th. Schourups Maskinfabrik i Nykøbing Mors. Familien hadde det fattigslig, som de fleste arbeiderfamilier, men det var et godt hjem. De bodde i et typisk arbeiderstrøk i - på den tid - utkanten av Nykøbing M. og klarte med stor forsiktighet å skaffe seg sitt eget hus, Færkenstræde 12 og der kom Axel - som han het da - til verden som nr. 7 av 8 barn.

Lille Axel fulgte av og til faren når han grytidlig vandret til fabrikken - slik Knud Sørensen forteller i diktet "Der blev lagt asfalt". Diktet er gjengitt i Risørmagasinet 1996/97, her siterer vi det andre verset:

 

En morgen i den lyse årstid ser man
en dreng som følger faren gennem Færkenstræde,
småløbende i skyggen af ham midt i flokken.
Ved hjørnet blir han ladt tilbage,
står der - alene - tavs - og stirrer,
mens mænd og lyd fortaber sig i byens morgen,
og der - ved støberiet - svinger
de fleste fra den trampende kolonne
ind gennem porten, drengen ser og ser,
han ser at faren stadig går derhenne,
ser ham passere magtens hus på Rådhustorvet,
ser ham nå huset overfor - det lave gule hus,
og nu er drengen spændt, han ved,
at det er verdens ende der,
han står med alle sanser tændt og ser
sin far forsvinde.

 

Det var nok ingen som kom på den tanken at den yngste sønnen til smed Nielsen skulle bli en av vår tids store forfattere, skjønt gutten må ha vært noe utenom den vanlige. Det går fram av bøkene hans og også av oppnavnet han fikk - Axel Trollmann. (En liten parallell: Sørlandets fremste forfatter født etter 1920, Sigbjørn Hølmebakk hadde også et eiendommelig kallenavn: Dr. Kraft).

19. april 1921 skiftet Axel Nielsen navnet til Aksel Sandemose.

Han kom tidlig ut i verden, til sjøs, til Newfoundland, til de kanadiske skogene og mange andre steder. Han kom også til København, bodde ei tid i Hareskovby nordvest for hovedstaden. Der tok han mot til å søke kontakt med Danmarks store forfatter Johannes V. Jensen (1873-1950).

J.V. Jensen - som fikk Nobelprisen i litteratur i 1944 - var på den tid redaktør av Forum, og det var i dette kulturtidsskriftet Sandemose hadde sin virkelig debut som forfatter. Før han søkte kontakt med Jensen hadde han publisert noen få fortellinger o.l. i forskjellige publikasjoner og allerede da var han klar over at det eneste han ville bli, det var forfatter. Han skrev til Jensen og spurte om den kjente forfatteren ville ta seg tid til å lese noe Aksel hadde skrevet. Jensen ville det og Sandemose ilte til postkontoret med manuskriptet til en fortelling.

I "Far hen, o Sjæl med den vilde vind" (Farmand 17.2.51) forteller Sandemose om sitt første møte med "en mann som en tid var min gud på jorden". Sandemose var da, slik han skriver "En forkommen kolportør av religiøse traktater". Vi siterer fra essayet:

"Da jeg dengangen våget å nærme meg Johannes V. Jensen, hadde jeg lest alt han hadde skrevet, og jeg nærmet meg ham som en nærmer seg Gud. En får huske på den dype avgrunnen jeg måtte våge meg over bare for å sende ham en brev. Så viste han seg å være noe annet og meget mer enn den allmektig brølende guden de hadde lært meg om på skolen, han som dag og natt stod i med å skremme vettet av folk. Efter det første møtet - det ble mange siden - med Johannes V. Jensen gikk jeg ned over trappene som en full mann. Jeg hadde møtt et menneske, og jeg syntes det aldri var hendt før. Jeg var lamslått over at ting som aldri ble nevnt der jeg kom fra, virkelig lot seg snakke om, og at ikke et ord som ånd var noe som bare åndsforlatte prester tok i munnen og smakte på. Av en mann som satt og pusset geværet sitt lærte jeg den dagen å tro at kunst er virkelighet, kanskje den eneste. At skapeprosessen er det eneste som holder et menneske oppe. At den som hungrer efter kunnskap ikke er en foraktelig person. At det finnes mennesker som ikke møter alle andre i blind aggresjon. Det var stort, det var et varmt og gyllent solskinn, at han ikke spurte om jeg passet arbeidet mitt, ikke lot falle et ord om avholdenhetens forfriskende dyd. Han gav blaffen i om jeg betalte kontingenten punktlig til trygdekassen. Jeg hadde møtt en mann som var opptatt med vesentlige ting, en du kunne prate med uten å være på vakt mot en plutselig infami. Et åpent menneske som ikke var en skaskutt skrekkbiter. I et drømmesyn så jeg en verden der ikke folk nødvendigvis måtte gå med en rusten kniv gjemt i ermet. Jeg hadde vært en druknende, nu brøt jeg gjennom overflaten og ble nesten sprengt av alt for mye luft."

Hos Johannes V. Jensen traff han en annen forfatter, Arnulf Øverland som ble den første norske forfatter han stiftet bekjentskap med. "Disse to, Johannes V. Jensen og Arnulf Øverland, hører uforanderlig til ved en eventyrets port, de gav meg, så sant jeg lever, den opplevelsen av Perleporten de synger om på bedehuset." Sammen forlot de Jensen og fulgtes ad. "Jeg lyttet med age til det den ti år eldre dikteren sa, han med den veldige erfaringen i visdommens alder. Tenk om også jeg skulle bli så gammel og erfaren, men det kjentes nærmest blasfemisk at jeg kunne drømme om å bli så aldrende og vis."

I Forum ble de første fortellingene fra Labrador trykt, i mars 1923 "Den blinde Gade", i mai "Matrosen gaar i Land", begge er med i debutboka "Fortellinger fra Labrador" som kom i november 1923. Boka ble tilegnet "Walter William Ludlow, Joe Batts Arm", mannen som hjalp Sandemose da han som 17-åring rømte i Fogo på Newfoundland.

Dette var Sandemoses første møte med en virkelig dikter, nå skal vi se på noen dikteres møte med dikteren Sandemose - og noen som ikke traff dikteren personlig, men hadde et møte i tankene.

Først over til en av hans første venner etter immigrasjonen til Norge, et vennskap som varte livet ut.

 

Indledning

Eyvind Johnson (1900-1976)

Inger Hagerup (1905-1985)

Tarjei Vesaas (1897-1970)

Poul Ørum (1919-1997)

Knud Sørensen (født 1928)

Gunvald Opstad (født 1935)

Øyvind Bosvik (1927-1991)

 

Kilder:

"Sandemoses ansigter" Det Schønbergske Forlag, København 1969.

Poul Ørum: "Tilbagerejsen". Fremad Forlag 1973.

Knud Sørensen: "Sandemoses ryg", digte. Samleren Forlag 1992.

Gunvald Opstad: "Indre Søndeleds plass på jorden". Risørmagasinet 1997/98.

Bent Dupont: "Man kan aldri vite sig sikker". Festskrift til Kristen Friis Jensen, Fly, 1991