Aksel Sandemoses tidsskrifter:

Fesjå og Årstidene

(Artikkelen er opprinnelig utkommet i Bokvennen nr. 3, 1998)

 

Af Thorleif Skjævesland

Aksel Sandemose var ingen idrettsmann, men i "Aktuell" nr. 15/1959 skriver han at kan trodde at han kunne løpe fortere enn alle andre. Det ble han smertelig klar over ikke var tilfellet da han en dag i 1934-35 utfordret Nils Lie (litterær konsulent i Gyldendal Norsk Forlag) til kappestrid. Han skriver at "det var ikke tvil i min sjel da vi startet kappløpet," men "Lie svevde fra meg som en mynde, men jeg klarte ikke å gi meg, jeg løp efter til jeg sprengte meg. Det rykket jeg kjente nederst til høyre i magen, ut mot ryggen, som en muskel eller tarm var revet over, opplyste meg om at verdens beste løper var jeg nok ikke."

Men om Sandemose ikke var rekordløper, så hår han satt norsk - og kanskje nordisk rekord: han har utgitt to tidsskrifter der han selv har skrevet alt i de 1200 sidene som de inneholder.

Vi skal se på disse to ytterst personlig skrevne publikasjonene, og starter med

 

Fesjå

Det første heftet av Fesjå utkom 6. februar 1934. I et sirkulære poststemplet 15.12.33 forteller han at grunnen til at han går til det skritt å gi ut et blad eller avis som bare skal ha én medarbeider - han sjøl - er at han er meget skuffet over at "En flyktning krysser sitt spor" ble uten formidlende omstendigheter refusert av Gyldendal Norsk Forlag. Boka ble allikevel utgitt av et annet forlag, Tiden Norsk Forlag. Men han var økonomisk bundet til Gyldendal, slik at det ikke var mulig for han å gi ut bøker på et annet forlag. Han skriver at han derfor må begynne for seg sjøl og at han om kort tid sender ut første hefte av "et tidsskrift, eller hva man vil kalle det." "Min avis har enda ikke navn og skal ikke ha andre medarbeidere enn mig. Den skal utkomme hver 14. dag, og levetiden er begrenset til et år. Heftene blir i alminnelig bokform.

Avisen kommer til å inneholde dels ting som forlagene og avisene har refusert, dels ting som jeg på forhånd vet at de ikke vil ba. Dessuten aktuelle betraktninger over litt av hvert - og - jeg tør rolig spå at det ikke skal bli kjedelig. "

Han forteller videre at som bilag følger ark av ei bok som skal være komplett innen årets utløp. Den heter "Dydens Apostle, og har aldri vært beregnet på offentliggjørelse. Den kan betraktes som en efterskrift til En flyktning krysser sitt spor".

Avisen - som Sandemose kalte bladet - ville bare bli å få kjøpt ved henvendelse til forfatteren, postboks 1017, Oslo - og prisen kr. 2,00 - bilaget inkludert.

Sandemose hadde emigrert fra Danmark til Norge i mai 1930. Før han forlot sitt fødeland hadde han - etter det historien forteller - solgt samme bokmanuskript til to forlag og fått forskudd fra begge. Denne kinkige situasjonen hjalp forlagsdirektør Harald Grieg i Gyldendal Norsk Forlag ham ut av ved å tilbakebetale forskuddsbeløpene. Dette var en romslig handling av Grieg - og Sandemose var Gyldendals forfatter da han startet på sitt norske forfatterskap.

De første bøkene han ga ut på norsk var En sjømann går i land (november 1931) og Klabautermannen (november 1932), begge på Gyldendal. Den tredje var En flyktning krysser sitt spor med undertittel Fortelling om en morders barndom, men den kom ikke på Gyldendal Norsk Forlag - og det førte til mye brudulje. Det ble en bitter strid mellom forfatter og forlegger - og denne striden var opptakten til Fesjå. Manuskriptet ble opprinnelig levert til Gyldendal, men det ble ikke godtatt uten videre. Forlagets konsulenter mente det var for oppstykket, for usammenhengende. Sandemose betraktet forlagets uttalelse som en refusjon, og følgelig mente han at han sto fritt med valg av forlag.

Like etter traff han Kolbjørn Fjeld som var i gang med å etablere et nytt forlag - Tiden Norsk Forlag. De satt på en restaurant og Fjeld fortalte om forlagsplanene og sa at han lette etter det sentrale verket i boklista, ei bok som hadde et virkelig budskap til alle mennesker og som i tillegg var så vesentlig at den kunne trykkes i like store og like mange opplag som Bibelen. Da sa Sandemose: "Den boken har jeg!"

(Om ikke "En flyktning krysser sitt spor" er kommet i like mange og store opplag som Bibelen, så er i hvert fall loven i boka - janteloven - blitt sitert oftere i nyere tid enn Bibelens 10 bud.)

En flyktning krysser sitt spor kom ut på Tiden Norsk Forlag i oktober 1933..

Om striden, misforståelsene eller hva en kan kalle det - er det skrevet atskillige boksider: Harald Grieg i "En forleggers erindringer" (1971), Sigurd Evensmo i "Gyldendal og Gyldendøler" (1974), Johannes Væth i "Sandemoses ansigter" (1969), og forlagssjef Kolbjørn Fjeld i "Da så de våren komme", ei bok om Tiden Norsk Forlag av Petter Larsen (1983).

Sandemose hadde et temmelig labilt sinnelag og han kunne være meget nærtakende. At han kunne dele ut kilevinker både her og der, hører vel med til en nærtagende persons sinnelag. Striden omkring Flyktningen rammet Sandemose hardt, Han hadde det vanskelig fra før: skifte av nasjonalitet med følgende språkovergang, økonomiske problemer, problemer i hjemmet og mye annet, det resulterte i at han reagerte meget sterkt - og i ettertid unødvendig. Han sloss med seg selv, han sloss mot fiender og han sloss også mot noen som var vennene hans, men som ikke alltid var vennskapelig innstilt. Det viser denne situasjonen som vi kan si er blitt klassisk: Arnulf Øverland hadde oversatt "Bøddelen" av Pär Lagerkvist, og Sandemose anmeldte boka i Dagbladet 27.10.34. Han skrev bl.a.: "Bøddelen er et av de få helstøpte kunstverker som fins, ikke et ord for meget, og ikke ett for lite. Det er derfor trist at Arnulf Øverland i sin norske oversettelse har tillatt sig å stryke kanskje det vesentligste i boken."

Øverland svarte 3 dager seinere:

"Det er selvfølgelig kjedelig; men det er ikke i og for sig naturstridig at også Aksel Sandemoses fatteevne har sine grenser, det vekker ingen forbauselse, og almenheten har ikke reist noe krav om å bli underrettet, hver gang Sandemoses forstand står stille. - Han utgir allerede et tidsskrift i denne anledning, det kan være nok. og i innlegg 1.11.34: "Sandemoses sprog er kjent fra veggene - i portrum og offentlige toaletter. Der har han lært det. Han burde fremdeles få utfolde sitt forfatterskap der."

Første halvdel av 1930-åra var en temmelig turbulent tid, da skjedde mye på den konservative front. I Tyskland overtok nazistene makten, i Norge ble Nasjonal Samling - nazipartiet med Vidkun Quisling som leder - stiftet omtrent samtidig, og det reaksjonære Fedrelandslaget hadde sin glansperiode. Det var sterke angrep på den radikale litteraturen; redaktør Fredrik Ramm i Morgenbladet betegnet den som "En skitten strøm flyter utover landet", Sedelighetsdebatten florerte, blasfemiparagrafen i loven ble skjerpet etter Arnulf Øverlands foredrag "Kristendommen - den tiende landeplage". Oxford-bevegelsen fikk solid innpass i det bornerte overklassemiljøet.

Men det var lyspunkter også. Nordahl Grieg startet sitt tidsskrift "Veien Frem" for å kjempe mot nazismen med ord, Sosialistisk Kulturfront ga ut bladet "Kamp og Kultur" - og vi kan ta med at Karl Evang begynte med "Seksuell opplysning". De som sto forrest i kampen mot nazismen og andre mørkemakter var Nordahl Grieg, Sigurd Hoel, Helge Krog, Arnulf Øverland og Aksel Sandemose.

Forholdet til nazismen skulle oppta Sandemose sterkt. Allerede den 18. august 1933 hadde han en stor artikkel i Arbeiderbladet om dette tema "Raseskvalp og maktutsvevelse". Framover i 1930-året produserte han en rekke artikler mot nazi-pesten og andre reaksjonære forhold i samfunnet. Flere av hans politiske artikler er samlet i boka "Bakom står hin Onde og hoster så smått" (Aschehoug 1976).

Fesjå skulle etter planen komme ut i løpet av ett år med tils. 24 hefter pluss bilaget/etterskriftet. Slik gikk det ikke, det kom 4 hefter, - det første i februar 1934, det siste gikk i trykken den 24. mars 1936.

Vi skal se litt på innholdet i de fire heftene.

Hefte 1 har et ønske - en målsetting for alle de påtenkte 24 heftene. Det er et sitat uttalt av Espen Arnakke i "En sjømann går i land" - "Hvis jeg var redaktør for "Free Press" vilde jeg hive ut alle journalistene og skrive alt sammen selv, både om mord, hvetehøst, skibsfart, virkelighet og erotikk, og besvare dagens enquete på syv måter. jeg vilde gå ut på gaten og tigge og bønnfalle hver levende siel om å studere mine spalter grundig og be om å få høre deres rosende mening. Hvis jeg døde vilde jeg reise et ramaskrik fra graven og gå hylende igjen. jeg skal ha nesen i alt og ønsker ingen lykke over noe som jeg ikke har hatt den i. Jeg er nysgjerrig. jeg vil vite alt som hender for inne i hodet her sitter en forbannet rebus som aldri lar sig løse!"

Og Sandemose holdt seg til skriften: han skrev alt i bladet. Ellers inneholder heftet: leder, premiekonkurranse om "Det danske grin", artikkel om sjalusi, polemikk mot psykoanalytikeren Trygve Braatøy, jantemennesket og religionen, noen mindre stykker samt personlige, fandenivolske annonser som:

"Mine dikt fra de siste 10 - 15 årene kan kjøpes. Det fins antagelig et hundre stykker, og noe for enhver smak, både frivillig og ufrivillig komikk samt høitidelighet. De må aldri offentliggjøres. Bunken går for høieste bud, ikke under 75 kroner."

Men det finnes også en alvorlig annonse som speiler på den tids arbeidsledighet:

"Innbundne bøker mottas til de arbeidsløses forening på Oppegård. Adresse for slike bokpakker: Aksel Sandemose, Sæterlid, Oppegård."

Han har også kort-meldinger:

Sandemose har aldri slått en mann ihjel som han påstår, men han lyver så han tror det selv."

"Fra Bergen kommer det mye rart."

"Sår som ennu blør: "En flyktning krysser sitt spor."

Hefte 2 har leder og litterært program, artikkel om folk som tror det er så lett for en forfatter å skrive et avisinnlegg, om forfatteren Ronald Fangen og ironi, om lesning, seksualundervisning, om alvor; det er flere småstykker og svar på fiktive spørsmål. I disse svarene skinner det sterkt igjennom den bitterheten han følte etter den behandlingen som Gyldendal Norsk Forlag ga ham og Flyktningen, ett av svarene er et gjennomgangsmotiv i hele Sandemoses forfatterskap:

"Et forfatterskap har ikke noe å gjøre med å få idéer. Det er en hensikt, en linje, en vilje i en bestemt retning. Denne linjen kan ikke brytes av noe annet enn døden. Man sitter ikke og mangler en ide. Det kan ikke proppes noe uvedkommende inn på linjen, og omvendt kan det ikke rykkes noe ut av den. Det er forlagskonsulentenes viktigste oppgave å påse at det ikke gripes feil i dette, og det er en av grunnene til at en dikter ofte får utsendt nok så mange bøker som ikke selges.

Linjen kan ikke brytes hvis forlaget vil ha mannen i det hele tatt...... Ingen, hverken De eller et forlag kan gi dikteren "en ide" eller omvendt, ta det fra ham som De eller forlaget tror er en tilfeldig "ide". Elven strømmer med eller uten velvilje, den stanses heller ikke av at noen opfatter den naivt."

Problemet: hva er en dikters tema? og forskjellen mellom dikter og forfatter fulgte Sandemose gjennom hele livet. Om temaet svarer han:

"Det er og vil til alle tider være det som gjorde livet vanskelig for ham selv. Det er å redde livet. Det er i siste instans å holde dommedag over seg selv, fordi det gikk så galt som det gjorde. Det er nemlig i siste instans, efter opprøret og striden, ingen ting annet å gjøre enn å gå i seg selv... Diktningen er den perlen som blir bygd opp rundt en smertende kjerne."

I heftet finner vi også noen en - eller to-linjere:

"En dikter blir først og fremst ruinert av det snilde mennesker venter sig av ham."

"Moral og pornografi er spekulasjon i det nakne med klær på."

"Moralister og pornografer har aldri vært velskapte."

"Det snakkes ofte om ugrunnet sjalusi. Sannsynligvis er det en anakronisme."

"Hvor mange mordere møter en på veien fra Grand til Universitetet?"

Hefte 3 er nesten i sin helhet viet striden med Gyldendal Norsk Forlag og direktør Harald Grieg. Første gang han gikk til en virkelig verbal utskjelling av Grieg var i Det Norske Studentersamfund den 28. april 1934. I Unge Kunstneres Samfund (UKS) gjentok han kritikken med en del tilføyelser den 8. mai 1934.

Hele foredraget med et par tillegg er gjengitt i hefte 3. Foredraget hadde tittelen "Forfatter og forlegger" og fyller 17 sider i tidsskriftet og er et uhyre krast angrep på forleggerne personifisert ved Harald Grieg.

Flere ganger i foredraget kom han inn på "dikteren og temaet".

I tillegg til foredraget er det to etterord om eksklusjonen fra Den norske Forfatterforening, dette et resultat av "hudflettingen" av direktør Grieg.

I heftet finner vi også den "første artikkel i en serie portretter", først ute var Sigurd Hoel. (Det ble med det ene.)

Han skriver videre om Fesjå - om abonnement og "kritikk av Fesjå blir lest (eller hørt), men er ifølge sakens natur uten virkning", og han har et fyndord til slutt:

"Svineri: Et kultivert menneske som søler sig i forestillingen om å være primitiv."

Hefte 4 - her forsøker han å skrive på grensa av det bevisste og det ubevisste som han også kaller dag- og nattsida av bevisstheten. Han starter med abort og barnebegrensing - og går over til å skildre drømmer. Dette er temaer som han kommer tilbake til i Årstidene. Så følger 11 småstykker som han kaller "Legender"; 9 av disse er brukt som forord eller etterord til kapitlene i "Vi pynter oss med horn".

1936 var året da den norske Nobelkomitéen var så modige at den tildelte Fredsprisen til den tyske konsentrasjonsleirfangen Carl von Ossietzky. Knut Hamsun raste mot tildelingen og de radikale forfatterne raste mot Hamsuns angrep. Sandemose har en artikkel om saken og der leser vi de profetiske ordene: Vi står idag overfor en ny verdenskrig, og det lar sig overhode ikke diskutere at oprinnelsen må søkes i mars 1933 da bl.a. Ossietzky ble satt ut av spillet.

Videre er det en artikkel om smusslitterat: Det blir årlig anmeldt omkring 35 bøker til politiet i Oslo, sies det. Dette tallet utløser åpenbart noe hos folk. Denne anmeldervirksomhet foregår i stillhet. Begrunnelsen er alltid at boka er grisete.

Høit oppe under taket i Møllergaten 19 sitter en litterær julenisse og 9gjennemgår bevislighetene. Han veter tommelfingeren i øiet og blar sig determinert igjennom verkene. Han gir sig god tid. Påtalemyndigheten venter ikke resultater. Julenissen under taket har nemlig fått et vink fra høiere hold om ikke å si noe bort.

Heftet slutter med en henstilling til abonnentene om snarest å betale det de skylder for at forfatteren og utgiveren kan berolige boktrykkeren: "Han er litt skeptisk, men skal jo strengt tatt også leve. Vennligst gjør noe med dette! Så kommer neste hefte forbausende fort.

Men det kom aldri noe "neste hefte" ...

Det er få annonsører i Fesjå - bare noen støtteannonser: Myres pressebyrå; h.radv. Einar Olafson; Th. Lunde, kunstindustri, Lillehammer; samt Sandemoses gode venn fra han steg i land på Blylaget våren 1930 - den fine tinnsmeden Gunnar Havstad.

Både Fesjå og bilaget Efterskrift til En flyktning krysser sitt spor har 80 sider. Etter planen skulle "Efterskrift" komme 12 ganger - hver med 16 sider, altså ei bok på ca. 200 sider. I forordet til "boka" heter det: "Det er sannsynlig at leseren ikke finner noen større sammenheng mellem de forskjellige avsnitt i "Efterskrift". Da får De nøie Dem med å søke sammenheng innenfor hvert avsnitt, - som i en novellesamling. Den som har lest "En flyktning krysser sitt spor" vil være klar over at enkelte avsnitt i "Efterskrift" betegner utvidelser av tilsvarende avsnitt i "En flyktning". Det er mulig at de to bøkene blir arbeidet sammen til en engang i fremtiden."

"Efterskrift" inneholder tilsammen 18 avsnitt - slik Sandemose kalte dem. Foruten forordet finner vi følgende i hefte 1: Espen Arnakke, jevnbyrd, julelitteraturen, Dagrun. I hefte 2: Verdens eneste synder, Sultekunstneren, Heksen og morderen, Dyrskuet, Ei jenta hev eg lova, Den første kjærlighet. I hefte 3: Den gamle, Reaksjoner, Tegneren, Den hellige sten. I hefte 4: Drøm, Tulla, Åtte maskerte dragoner.

Av disse 18 avsnittene brukte Sandemose 2, nemlig Dagrun og Dyrskuet i sin siste bok - Dans, dans, Roselill. Åtte maskerte dragoner er brukt som novelle i Arbeidets jul 1935.

Flere av de andre avsnittene er, som Sandemose skriver, utvidelser av avsnitt i Flyktningen.

Fesjå ble trykt i 800 eks. Planen var at det skulle komme ut hver måned, tidsplanen holdt noenlunde bra for de tre første heftene: februar, april/mai, juni 1934, men det fjerde kom først i mars 1936.

Vi kan stille spørsmålet: hvordan klarte dikteren å skaffe nok inntekter til å underholde kone og tre barn?

Svaret vil være: Han var en aktiv novelle- og artikkelskribent; de fleste artiklene ble publisert i arbeiderbevegelsens blad og aviser, flere også i Dagbladet og Tidens Tegn. Han hadde tjent godt på Flyktningen som ble trykt i tilsammen 7.000 eks., men dette var i 1933. En stor del av inntekten i Fesjå-perioden hadde han sannsynligvis som frilans-medarbeider i Tiden Norsk Forlag. Forlagssjef Kolbjørn Fjeld fortalte at Sandemose trivdes som fisken i vannet i forlaget, han skrev reklamenotiser, vaskesedler og biografier - og til egne bøker laget han utkast til annonser og ble ikke fornærmet om forlagssjefen forkastet dem. Som konsulent hadde Sandemose en intuision som av og til kunne virke nesten skremmende, og han var en god fødselshjelper for vordende forfattere. Da han hadde problemer med å få trykt og utgitt sitt høyst personlige og selveide "Fesjå" hjalp Fjeld med å skaffe trykkeri. Forlaget ville gjerne utgi "Efterskrift til "En flyktning krysser sitt spor"", men det lot seg ikke gjøre uten at gjelden - kr 15.000,- til Gyldendal ble betalt. (Dette klarte Fjeld å ordne opp i slik at Sandemoses neste bok "Vi pynter oss med horn" kunne komme ut på Tiden Norsk Forlag.)

Som medarbeider i Tiden oversatte og omarbeidde Sandemose Dødens agenter. Rustningskapitalens internasionale til norske forhold (1934) og han redigerte Ole Conrad Hansens manuskript som ble til Reisen til New Zealand (1935).

Det siste nummer av Fesjå kom - som nevnt - våren 1936 og i november s.å. kom Vi pynter oss med horn. Den kom i 6.000 eks. og vakte ganske mye rabalder takket være stortingspresident Carl Joachim Hambros rabiate utskjelling i form av en bokomtale i Morgenbladet.

Han hadde en god arbeidsperiode fram til krigen, forholdet til Gyldendal var avklart og Tiden Norsk Forlag var forlaget hans inntil krigen kom og tyskerne stanset det høsten 1940.

Bøker utgitt på Tiden før krigen: Sandemose forteller (mars 37), Der stod en benk i haven (okt. 37), Brudulje (des. 38), September (nov. 39). Neste bok, Fortellinger fra andre tider, kom på Aschehoug forlag i des. 40. Fra sept. 1941 til krigen var slutt oppholdt Sandemose seg som flyktning i Sverige og neste bokutgivelse var Det gogna är en dröm som kom hos Bonniers etteråret 1944.

Hvordan skal vi karakterisere Fesjå? Tidsskriftet ble skrevet på en tid da Sandemose hadde så mange problemer å stri med at han var delvis ute av balanse. Han skriver i

Årstidene (nr. 11/12 1954) at Fesjå hadde noen hundre abonnenter, men at det kunne ha båret seg. Grunnen til at det falt sammen for ham var hans egen private situasjon. Det var bra at det stanset for det var ikke fritt for annet enn at han sjøl kompromitterte det. Han forsto ikke da at dersom han skulle begi seg ut på slikt, måtte han først og fremst passe seg for personlige oppgjør og lære seg en særskilt disiplin. I ettertid kunne han si mye vondt om det, men på den annen side ga han det ut i selvforsvar. Og videre:

"Jeg minnes bladet nærmest med uvilje. Mest kanskje fordi det minner om en kamptid som ingen kamptid burde vært. jeg sloss mer med meg selv enn jeg gjorde det med andre, men det skjønte jeg ikke. For meg fikk Fesjå - selv titelen ergrer meg i dag - den aller største betydning. Den som ikke kan lære av sine feiltagelser og nederlag, han kan ingenting lære i det hele tatt."

Fesjå fikk den betydning at den ble en viktig forløper for Årstidene, og den fikk en annen betydning også, den var et ledd i en frigjøring bort fra den tradisjonelle romanformen. I "En flyktning krysser sitt spor" hadde Sandemose vist at det gikk an å lage en "roman" ved å knytte sammen minner, anekdoter, drømmer, refleksioner og utbrudd til historien om en person. I Fesjå går han videre, der lar han de små epistlene stå alene.

Forfatteren Einar Økland skriver i det for lengst henfarne litteratur-tidsskriftet "Basar": "Det Sandemose gjorde på denne tid var på elga hand å finne opp det vi på 60-tallet lærte å kjenne som kort-prosa (kurze Prosa) og som vi da godtok som noko som på ein gong var nytt og sjølvsagt...

Den korte prosa byggjer på dette: at noko sluttar tidleg og brått, og at opptakten mot slutten kan setje lesaren sin fantasi på tå-hev.

Det er å gjere seg til, det er affektasjon, men det er også rasjonelt. Ein oppnår mykje med lite.

Når vi nå snart penser over til Årstidene, kan nevnes at de bitre erfaringene som Sandemose høstet med Fesjå gjorde at han - godt støttet av fru Eva og Johan Vogt - våget å gå i gang med et nytt en-manns-blad. "Den prøven-seg-fram, klossethetene, feiltagelsene, lettsindighetene og alt det andre som kunne ruinert Årstidene - det ble alt sammen unnagjort for tyve år siden i Fesjå. jeg var det eneste menneske som visste om et slikt tiltak!"

 

Årstidene

13. desember 1951 kom det første nummer av Årstidene.

Det er en himmelvid forskjell på publikasjonene som Sandemose ga ut med om lag 15 års mellomrom. I løpet av perioden mellom siste hefte av Fesjå og det første av Årstidene hadde mye forandret seg for dikteren. For det første var han blitt en middelaldrende mann (født 19.3.1899), men han var også blitt rotfast på husmannsplassen Kjørkelvik som hans kone Eva Borgen Sandemose sto som formell kjøper og eier av. Der flyttet Aksel og Eva inn sammen med deres tvillinger i slutten av 1945. På Kjørkelvik tilbrakte han sine 10 lykkeligste år - inntil sorgen gjorde sitt inntok i 1955 da den ene tvillinggutten - Espen - døde av leukemi.

Det var som flyktninger i Sverige at Aksel og Eva inngikk ekteskap, og begge var bestemt på at de ville bo på et avsidesliggende sted når de kom tilbake til et fritt Norge. Og i oktober 1945 ankom Aksel Sandemose Kjørkelvik som i følge dikteren ligger ved en avsides vik ved et avsides vann, avstengt og ensomt gjennom århundrer. Men engang da menneskene hadde andre livsvilkår enn idag, har det nok vært relativt folksomt her inne. Et folk av jegere og fiskere måtte finne hit inn, hvor de hadde det store fiskerike vannet på den ene siden og fjorden på den andre, med bare tyve minutter fra sjø til innvann, og godt gjemt. Det har aldri vært langt å gå efter viltet heller.

Det er en totalt forandret skribent vi møter i Årstidene sammenliknet med tida i Fesjå. Sandemose brukte betegnelsen dag- og nattside i en annen sammenheng, - vi kan si at i Fesjå kom den langt fra sympatiske nattsida fram temmelig ofte, men i Årstidene møter vi dagsida av dikteren.

Etter krigen hadde Sandemose gitt ut disse bøkene før han begynte med sitt nye blad: Tjærehandleren (1945), Det svundne er en drøm (1946), Alice Atkinson og hennes elskere (1949), Eventyret fra kong Rhascall den syttendes tid om en palmegrønn øy (1950).

Sjøl om de første bøkene ble godt solgt, så var de ikke nok til å kunne eksistere. Tidlig søkte han kontakt med Kommunistpartiets hovedorgan - "Friheten" - og var bokmelder der fra 1945 til 1947. Han fikk kontakt med det nystartete ukebladet (som kom hver annen uke så lenge det var papirrasjonering) - "Aktuell". Og det var i Aktuell han slo over til den forfattersjanger han skulle beherske bedre enn noen andre i Norge - i hvert fall i nyere tid - epistelen. Og i Aktuell fikk han anledning til å vise sine enorme kunnskaper om dyr og natur generelt.

Gjennom Aktuell fikk Sandemose en langt større leserskare enn han noensinne kunne drømme om tidligere. Slik begynner - den første epistelen - eller Sørlandsbrevet som han kalte dem:

Månen står opp. Nede i vika ser jeg kjølvannsstripen fra en bever. Jeg har alltid ønsket et sted med bever, nå har jeg det.

Redaktøren av Aktuell, Per Bratland, betegnet flere år seinere Sørlandsbrevene som: "- den geniale, enkle vandringen i det skjøre grenselandet mellom drøm og virkelighet - blandet med beske kommentarer til det som skjedde i verden."

Medarbeiderskapet i Aktuell dreide seg over flere perioder - den første varte fra desember 1945 til juli 1950. Da skar det seg på en artikkel om noen forfattere som hadde forlatt det kommunistiske standpunktet: "Seks guder som sviktet. Noen korrigerende ord om Arthur Koestler."

Etter Aktuell-perioden skrev han daglige ytringer i Verdens Gang fra 2. januar til 16. februar 1951: "... ord utenfor dagen."

Men nå tilbake til Årstidene. I essayet " Bokliste med kommentar", (Årstidene nr. 11/12) forteller han hva forsøket med Fesjå ble opphavet til. Fru Eva Sandemose kom en dag over de 20 år gamle heftene. Sandemose var ikke begeistret for det og han fortalte om den tida da bladet kom ut. Eva syntes ikke Fesjå var dårlig lesning, det var ikke bladet det var noe galt med, men det var at Sandemose koblet triste minner fra 30-åra sammen med de gamle trykksakene. "Siden hevdet hun år efter år at det efter lesningen av Fesjå var blitt helt klart for henne at min form var epistelen, og at jeg burde gjøre forsøket en gang til, på grunnlag av den større erfaring årene hadde gitt meg - og ikke å glemme de smertelige erfaringer jeg hadde fra det bladet som forliste. jeg satte noen regnskaper opp som viste at dette aldri kunne bli økonomisk lønnsomt. Hun svarte uten videre at det ikke angikk saken.

... Mange ganger lot hun som hun hadde latt saken falle, men visste meget godt at hun bare trengte å vente på en ny situasjon, fordi det ikke var noe jeg heller ville enn starte en slik periodical.

Da den nye situasjonen var der, trengte hun bare å nevne saken igjen for å få meg til å grunnlegge Årstidene.

Den nye situasjonen var: I 1949-50 var det underhandlinger mellom dikteren og Aschehoug om en samlet utgave av bøkene som var utgitt i Norge. Ifølge Sandemose reduserte forlaget avtalen til bare å omfatte "utsolgte verker". Dette ville ikke dikteren finne seg i og det kom til brudd. Han var i et sterkt økonomisk avhengighetsforhold til forlaget og kunne følgelig ikke gå over til et annet. Han valgte derfor å gi ut det han skrev på eget forlag. Det var et rolig brudd, noe helt annet enn bruduljen ca. 20 år tidligere.

Før han var kommet skikkelig i gang, meldte hans gamle venn professor i sosialøkonomi Johan Vogt seg som hjelper, og i de første 8 numrene står Sandemose og Vogt som utgivere, fra nr. 9 ble de supplert av Eva Borgen Sandemose. Men eneste bidragsyter var Aksel Sandemose.

I et sirkulære, datert september 1951 med subskripsjonsinnbydelse, skriver Sandemose at om ikke lenge vil han sende ut første hefte av en publikasjon som bærer navnet Årstidene. "Brev fra Kjørkelvik". Grunnen til at han gikk til det skritt var flere, men "den viktigste av dem alle er at jeg vil ha et sted der jeg kan skrive intimt og personlig, et sted der jeg ikke er under et mer eller mindre erkjent trykk av hva en kan få skrive i denne eller hin avis. Jeg vil ikke skrive annet enn det jeg har lyst til, og jeg vil forme det efter mine egne normer. Om innholdet kunne jeg nok antyde en del, men vil ikke love noen ting. Jeg kommer nok til å skrive meget i epistelform, og kanskje slikt vil bli nokså privat farget, men er det ikke brevet som ligger under all litteratur?

Jeg vil ønske De kommer til å åpne Årstidene som De åpner et brev. Hvis jeg får kjenne at det går slik, er det ikke så viktig om leserne kanskje blir få.

Årstidene, brev fra Kjørkelvik må ikke bli forvekslet med et tidsskrift. Det har ingen medarbeidere og tar ikke innsendt stoff."

Da han sendte ut subskripsionsinnbydelse for Fesjå skrev han "et tidsskrift, eller hvad man vil kalle det ...". Da Årstidene kom var han nøye med ikke å kalle det tidsskrift, men brev.

Etter planen skulle Årstidene komme med fire hefter i året, hvert hefte på 80 sider. Prisen ble fastsatt til 20 kr. året. Både pris og utgivelseshyppighet holdt - med små glipp.

Første året - 1952 - kom det 4 hefter, 1 1953 2 enkelthefter og 1 dobbelthefte, i 1954 to dobbelthefter, - og med nr. 13, som kom i mars 1955, var det slutt. Da var det kommet ca. 1050 sider meget godt lesestoff. Og ikke bare innholdet var av topp klasse, omslaget var det også.

Forsideillustratørene var: Olav Mosebekk (hefte 1 og 7/8), Sikker Hansen (h. 2 og 4), Paul René Gauguin (h. 3), Sigurd Winge (h. 5), Eric Palmquist (h. 9/10 og 11/12), Gunnar Norrman (h. 13); på hefte 6: en skisse over Dalsvannet med Kjørkelvik.

Hefte 1 har et slags motto, et vers av Inger Hagerups dikt "Barrabas" fra samlingen "Mitt skip seiler" (1951):

Ofte går mennesket vill mellom liv og dikt.
Og livet selv knytter ofte en gordisk knute
av handling og drøm, der tragediens konflikt
ikke kan løses selv når stykket er ute.

Det meste av stoffet i Årstidene kommer under betegnelsen epistler. Epistel defineres som en kåserende betraktning på prosa, eller slik det står i et leksikon: "Epistel kalles en diktning i form av et brev til en (gjerne fingert) person; dens innhold kan være av episk eller lyrisk art".

Den mest kjente epistelforfatter i Norden er helt sikkert Ludvig Holberg som ga ut fem bind med epistler. Blant de ca. 500 holbergske epistlene er bare et par som er rettet til en bestemt adressat, i de øvrige er brevformen mer en fiksjon, - et personlig brev til den ukjente leser.

Aasmund Olafsson Vinje startet bladet "Dølen" for å nå den samme ukjente leser, Sandemose har sikkert lært av begge disse, han hadde studert dem nøye. Det kan vi bl.a. se av at en epistelrekke i Aktuell hadde den holbergske tittelen "Moralske tanker". Navnet Fesjå fører tankene hen til Vinje.

Brevet ble tidlig et viktig redskap for Sandemose, det ble nærmest et litterært redskap. Han dyrket brevformen, som oftest skrevet med hans sirlige, faste håndskrift. Hans ungdomsvenn, maleren og forfatteren Leo Estvad forteller i boka "Aksel Sandemose først i 20'rne" - ei bok som først og fremst er en brevsamling - om hva det hadde å si for den vordende dikteren å få uttrykt sine tanker gjennom brev til en nær, ung og god ungdomsvenn: "Jeg beundrede hans skrivetalent, næsten alt, hvad han satte på papiret, havde en flydende, medrivende kraft, jeg var aldrig i tvivl om, at der ventede ham en usædvanlig fremtid som skribent". Det er brev fra åra 1919 til 1923 Estvad har gjengitt og allerede her møter vi elementer som skulle særprege stilen: "Han havde en vildskab i sig og lyrisk følelse, han kunne være sviende sarkastisk og motsigelseslysten indtil det paradoksale, hans sind rummede så mange modsætninger, at det sommetider ængstede ham selv."

Når Sandemose skrev brev kunne han av og til glemme at det var brev han skrev, han ble så opptatt av å tale til papiret, det ble lange monologer, ja en gang glemte han seg helt, heldigvis kan vi si - for brevet ble til "En flyktning krysser sitt spor". - Mange år seinere fortalte han: "Det var et brev jeg syntes det ble jålete å sende da det først var blitt tette 22 sider."

For de som hadde fulgt Sandemoses forfatterskap i bøker, blad og aviser var flere av de ca. 140 arbeidene vi finner i Årstidene, gamle, kjære venner. Ca. 90 var brukt tidligere i avis, blad og bøker. Flere av stykkene i boka Brudulje " er brukt, likeså 14 av de 29 kåseriene i "...ord utenfor dagen", men merkelig nok bare 10 av de over 100 epistlene, essays og artikler han hadde i Aktuell. Av disse 10 er det bare et par Sørlandsbrev.

I Årstidene - ikke minst i de over 50 nye arbeidene - slipper dikteren seg mer løs enn i andre arbeider i bok- /hefteform. Det er ikke mye tilbake fra kampstemningen i Fesjå, han er blitt avslappet og harmonisk. Han skriver om alt mulig fra hverdagen, fra historien, fra sitt eget liv, og ikke minst fra naturen. Her så vi - som vi så i Aktuell og andre steder - hvor utrolig mye han visste om dyr og planter, og han viser oss brokker av sitt indre liv, sin lidenskapelige kunnskapstørst - "det er fortvilt at en kommer til å gå i graven uten å vite hva rumpetroll heter på oldpersisk", han gir oss flere av sine sprelske tanker og innfall. Skarpe utfall er det - ellers hadde det vært helt ulikt Sandemose - bl.a. mot den norske overvåkningstjenesten som han regner som en potensiell fare i ufredstider, men vi finner også en avslappende, beroligende oppskrift på tilberedning av et måltid ål. Hovedingrediensene er: 1 hel flaske Løiten Aquavit, 1,5 kg ringerikspoteter, 4 halve flasker pils, 1 kg ål, - og så tar dikteren oss med på ålens merkelige vandringer fra Sargassahavet til Norden og tilbake for å dø.

Det er ugjørlig å gi en fullstendig oversikt over innholdet i de 13 heftene her i magasinet. Vi skal bare trekke fram enkelte stykker.

Hefte 1: "Seks guder som sviktet", artikkelen som var årsaken til bruddet med Aktuell i 1950. Hvorfor jeg har skrevet om litteratur. Reisen til Kjørkelvik. "En opsat Steen paa Vintervei-aasen". Et meget sterkt innlegg mot dødsstraff.

Hefte 2: En lang artikkel om anonym befruktning - "Unnfanget i løgn" en forplantningsmetode som dikteren tar avstand fra. Artikkel om voldsforbryteren og lyrikeren William Waagner fra Holstebro i Danmark. Heftet åpner med sitat fra forordet til artikkelsamlingen "Rormanden overbord" av Hans E. Kinck.

Hefte 3 fortsetter spørsmålet Om anonym inseminasjon. Hovedartikkelen er "Det var ikke deilig å fare", bl.a. om opphold på Øland under krigen.

Hefte 4: Om dikterne Arne Dybfest og Sigbjørn Obstfelder, om hvordan en forfatter arbeider, om barnemishandling og om liv blant dyr og mennesker på Kjørkelvik.

Hefte 5: Fortelling om Staby vinterlærerskole hvor dikteren var elev i 1915. Om barneoppdragelse.

Hefte 6: Gjensyn med Jante - både i minne og ved et besøk: "Nykjøbing lå der, men mitt Jante var borte. Mitt barndomshjem i Færkenstræde, det lå der, og jeg stod og så på det, men det var ikke mitt barndomshjem, det var bare et hus."

Hefte 7/8: Her forteller Sandemose om flukten til Sverige i september 1941 og møtet med den tyske desertøren Jutzi. Og vi finner en novelle: Gunnar - tvillingbroren til Trygve Gundersen "fra den dagen da han hengte seg ute i Asker og inntil han tolv år efter stod opp fra de døde. Han døde for tidlig, og derfor gikk han omkring i tolv år og lot som ingenting, inntil han en dag gav faen i å være død. Mens jeg skriver dette går han nede i hagen og sprer fullgjødsel fra Norsk Hydro. Noen har fortalt ham at det skal være godt for kålen.

Hefte 9/10 - om Bedehuskulturen, gjensyn med Stockholm og om kontrovers med landsfiskal Åke Hiertner. Her er stykker fra boka "Sandemose forteller", fra Kanada-tida, om oppskriften på tilberedning av ål - og vi finner fem dikt skrevet for mange år tilbake.

Hefte 11/12: Flere artikler fra boka " Brudulje ", artikkel om vekkelse hentet fra "Tjærehandleren", liste over bøkene hans med fyldige kommentarer.

Hefte 13: Dette ble det siste heftet og her tar han opp ei sak som han var sterkt opptatt av: Sentimentalitet. "Problemene omkring sentimentaliteten kan bare løses av en psykolog som vil bruke livet sitt på oppgaven. Dette er jeg blitt helt sikker på efter at spørsmålet har opptatt meg i, mange år uten at det har kunnet bli annet enn spredt fektning." Videre forteller han om Presten i Veilby - Steen Steensen Blicher og om den svenske forfatteren Carl Jonas Almquist og rettsaken mot ham.

Dette er korte glimt av innholdet og det kan bare bli korte glimt når heftene inneholder over 1000 sider fordelt på 140 aktstykker.

I Årstidene finner vi seks sider aforismer. Aforismekunsten er lite vanlig, en kjent dikter som dyrket kunsten var Olaf Bull; i Danmark er det utkommet ei bok med bullske aforismer. Foruten i Årstidene finner vi Sandemosiske aforismer i tre nummer av "Arbeidermagasinet" fra 1941 og vi finner dem også i "Solverv", et blad som ble utgitt av Kampanjen mot atomvåpen 1 1960, Her er et par eksempler på Sandemoses aforismer:

Begynn dagen med en stille time, begynn den med slett ingen ting, så du kan falle til ro efter natten.

Jeg har hørt at det skal finnes menn som kan arbeide uten å ha en kvinne de elsker.

Det er i Årstidene vi finner den vakre kjærlighetserkleringen til norsk natur - og til Kjørkelvik:

Utenfor larmer bekken vår, den er efter voldsomme regnskyll blitt til en liten elv som stormer fram over skummende stryk. Norges stemme! Jeg lukker øynene og ser for meg skogen som står tett bare noen meter fra vinduet, og plutselig fatter jeg ikke at noen vil bo andre steder enn midt i tykke skogen, ved fiell og vann, helt inn i hjertet av Norge.

Årstidene ble meget godt mottatt av alle som kom i berøring med bladet. Personlig - når Jeg ser tilbake på 50-åra, så var det få boklige og andre gleder som kom opp mot det å få Årstidene i posten, sprette opp arkene og fordype meg i stoffet. Om dette var jeg ikke alene, jeg har hørt flere som har sagt noe tilsvarende.

Hvordan betraktet litteraturskribentene Årstidene? Kjølv Egeland i Cappelens Litteraturhistorie (1975): "Han slipper seg løs som aldri før eller siden med sin kanskje kjæreste profesjonelle tilbøyelighet: Å kommentere det løpende liv mens lyset bryter seg i livet. Hele tiden veksler lyset, og alt unntatt grunnkreftene er annerledes når han avslutter en stubb enn da han begynte."

Den danske avisen Politiken: "Han fortæller omkap med fuglene derude i den lyse nat, hver synger med sit næb, og Aksel Sandemoses tone, tager man ikke fejl af, så lidt som af nattergalens triller. "

Studerer vi bibliografien finner vi nesten ikke et eneste bidrag i norske blad og aviser i den tida han ga ut Årstidene, derimot finner vi flere artikler i det danske tidsskriftet Perspektiv, i det norske ukemagasinet Farmand - og et essay i arkitektenes tidsskrift Byggekunst: Stillheten. Han hadde ikke noe forlag å ty til under Årstidene- perioden så han valgte å la romanen "En torpedo under arken" gå som kjeller-føljetong i Oslo-avisen Morgenposten i perioden nov. 1952 - febr. 1953. Føljetongen kom i bokform I 1963 på Aschehoug forlag, da var tittelen forandret til Mytteriet på barken Zuidersee.

 

Forlagsplaner

Arbeidet med Årstidene - kontakten med abonnentene gjorde at Sandemose hadde planer om å løsrive seg fullstendlg fra de etablerte forlagene. I et sirkulære datert februar 1954 skriver han at han sender ut "En flyktning krysser sitt spor" som privat trykk. Det var den boka som hadde vært mest etterspurt og den hadde vært ute av handelen siden 1939. Planen var at de andre skulle følge etter. "Når jeg får lyst til å sende mine bøker ut på den måten, er det på grunn av de meget gledelige opplevelser jeg har hatt med den personlige kontakt mellom leser og forfatter i de to år jeg har sendt ut "Årstidene", skriver han i rundskrivet.

En flyktning kom i samme format og på samme gode papir som Årstidene, og prisen var 22,50 kroner, fritt tilsendt.

"Man må være oppmerksom på at En flyktning krysser sitt spor ikke blir å få kjøpt på noen som helst annen måte enn ved bestilling hos Aksel Sandemose, Kjørkelvik, Risør, Norge. Boken er som nevnt et privat trykk og liksom det er tilfellet med bladet Årstidene lar det seg ikke giøre å bestille den hos andre enn forfatteren", og til og med bokhandleren måtte kjøpe den hos utgiveren.

En flyktning krysser sitt spor kom som privat trykk i desember 1955. Flyktningen fra 1933 hadde økt i omfang, det var blitt ei bok på 502 store sider. "Der stod en benk i haven" (fra 1937) var innarbeidd og ellers var det flere tilføyelser. Undertittelen var endret fra Fortelling om en morders barndom i 1933 til Espen Arnakkes kommentarer til Janteloven. Opplaget var 3.000, i 1961 overtok Aschehoug restopplaget på 1.000 eks.

Det ble med den ene boka på eget forlag.

Mens det var utelukket for ham å utgi bøker på norske forlag - andre steder enn på det forlaget han hadde trukket seg fra, så var det mulig i Danmark. I desember 1954 kom Rejsen til Kjørkelvik. Dichtung und Wahrheit på Hans Reitzels forlag. Den inneholdt 9 avsnitt og alle hadde vært trykt i Årstidene.

I Årstiden-perioden kom Vi pynter os med horn (1953) for første gang på dansk, likeså En palmegrøn ø. Et eventyr fra kong Rhascall den syttendes tid om pirater og andre godtfolk. (1955).

Årstidene ble trykt i 3.000 eks., hvor mange abonnenter han hadde er litt uklart, tallet 1.500 har vært nevnt. "Min menighet" kalte han dem - eller rettere oss. Og for 65 kr. fikk vi tilsendt over 1000 sider godt, interessant lesestoff. (I dag vil portoen beløpe seg til et langt høyere beløp.)

Hvorfor sluttet Sandemose å gi ut Årstidene, en publikasion som betydde så enormt mye for ham. Slik skrev han i 1954:

"... for det er slik at jeg ikke aner hvordan jeg skulle ha noen glede igjen som skribent hvis jeg måtte slippe Årstidene."

Men året etter måtte han melde pass, han maktet ikke å skrive, var helt utslått da Espen døde i februar 1955. Hefte 13, som var redigert ferdig før guttens død, ble sluttsteinen på dette spennende bladforetakendet.

Tiden slokker alle sorger, heter det. Hvorfor klarte ikke Sandemose å ta opp igjen arbeidet med Årstidene i 1956 f.eks.? Han hadde jo så mange epistler liggende som han kunne bruke. Jeg husker at jeg satt sammen med Sandemose og Johan Vogt på, Kjørkelvik pinsen 1957. Han ble sterkt oppmuntret til å ta fatt på ny og vi pekte på alle de fine epistlene og essays i Aktuell og alle "...ord utenfor dagen" fra Verdens Gang som bare lå der og ventet på å bli brukt. Resultatet kjenner vi. Svaret er at han allerede da hadde begynt å sysle med tankene som utkrystallerte seg i hans siste store mesterverk Varulven som utkom på Aschehoug i oktober 1958.

Flere av essayene og epistlene fra Aktuell er brukt i de 5 - 6 samlingene av Sandemoses arbeider som kom ut i 1970-åra, men det har ikke vært noe samlet opptrykk av Årstidene. Brev fra Kjørkelvik.

1 1986 ga Aschehoug ut Fesjå med Efterskrift av En flyktning krysser sitt spor. Forlaget valgte å lage ny sats framfor faksimile, synd - for da hadde en unngått flere kjedelig trykkfeil. Den nye utgaven er forsynt med forord av en av forlagets konsulenter og ett av sirkulærene er gjengitt.

 

Hovedkilder:

Fesjå 1 - 4 med Efterskrift til en Flyktning krysser sitt spor.
Årstidene. Brev fra Kjørkelvik 1 - 13.
Den utmerkede bibliografien over Sandemoses arbeider: "Aksel Sandemose og Skandinavia" av Frits Johansen og Johannes Væth.